Noen historier skal ikke skapes. De skal få lov til å utspille seg.

Min interesse for dokumentarfotografi har vokst gjennom reiser, humanitært arbeid og møter med mennesker i ulike livssituasjoner og kulturer. Her handler fotograferingen mindre om det perfekte lyset eller den riktige posituren, og mer om å være til stede når noe faktisk skjer.

Jeg er spesielt opptatt av menneskene bak historiene – de små øyeblikkene, relasjonene og detaljene som lett kan forsvinne når oppmerksomheten rettes mot det store bildet.

Dokumentarfotografiet mitt spenner fra mennesker og hverdagsliv til reise og humanitære historier. Noen bilder viser store livsomstendigheter. Andre viser noe så lite som et blikk, en hånd eller et barn som leker.

Fotografi kan også være et tidsvitne. Det kan bevare det som skjer her og nå, løfte frem stemmer og perspektiver som ikke alltid får plass, og la menneskene som står midt i historien få være en del av hvordan den huskes. noen bilder dokumenterer et øyeblikk. Andre kan fortelle noe om en tid, et sted og menneskene som levde den. Det er akkurat disse historiene jeg ønsker å være med på å bevare.

Felles for dem er at øyeblikket ikke kan gjenskapes. Det skjer én gang – og fotografiet får bevare en liten del av historien.